Porten stønner ikke med alderen, men lengsel. Dens vinstokker pulserer som årer, duggdråper skjelver som tårer som ikke er felt. Dette er ikke bare en inngang – det er en invitasjon til å bli legende. Vil du svare?

Hvitt her er ikke fravær – det er et blankt pergament som venter på eventyr. Disse kjolene er nysnøfall, umerket av tid, klare for bittesmå føtter for å beskrive skjebnen deres.

Tyll er språket til vindsprites. Hver rasling hvisker: «Dans, og verden vil danse med deg.»

Satin er elven Styx som ble silke - glatt, forrædersk, lysende. Å bære det er å love troskap til eleganse.

Disse blomstene biter. Roser med torner av paljetter, peoner som spinner når de strykes. En hage som velger sin gartner.

Farge er mot her. Ikke de sjenerte pastellene i barnehageveggene – disse fargene brøler. De er drageskjell, føniksfjær, skriket fra en supernova.

Svart er ikke et tomrom – det er et fløyelsstadium. Stjernene er fotlys. Publikum? Tusen skyggeskapninger, holdt pusten, venter på barnets debut.

Dusker blir til laurbær. Diplomet? En rulle forseglet med dragevoks. La kjolen deres være et erobringsflagg.

Dressjakker foret med tapperhet. Lommeklokker som tikker til rytmen av utallige oppdrag. Din prins trenger ingen krone - bare mot.